Forfatter: admin

Ingen bil er så verdenskjent i Steinkjer som Olaf Berg, alias Martin Kvennavika, sin gammelford. «Den røde pimpernell» forsvant fra Steinkjers gater en vårdag i 1967, men hva skjedde egentlig med farger Bergs legendarisk Ford – som etter eierens utsagn gikk på «kaillvatn og renommé».

Av Lars Lilleby Macedo. (Denne historien ble først trykket i Egge historielags Årbok 2013)

Jakten på Olaf Berg sin gamle Ford startet egentlig i Trønder-Avisas avisarkiv. Olaf Berg skrev både innlegg, annonser, dedikasjoner og hymner som var underskrevet av den «Den røde Pimpernell», eller «Gammelrauen», som han også kunne kalle bilen.

«Pimpernellen var den eneste bilen Fredrikke Marie Qvam stolte på da hun skulle rekke toget til Trondheim», slo Berg fast i en avisartikkel fra 1937.

I tillegg til å være forretningsmann var Olaf Berg historiker, forfatter, journalist og bypatriot. Olaf Berg, med kunstnernavnet Martin Kvænnavika, var en av norsk dialekt litteraturs fremste skrønemakere i fortellingene om Survikjektas bravader. Få kunne vel dermed beskjele en bil slik Olaf Berg gjorde med «Den røde pimpernell», og enda huskes bilen som byens rullende arv etter den fargerike multikunstneren.

I 1960 skrev Trønder-Avisa at det var «et bombesikkert vårtegn når Schult-Jessen drønner sin røde pimpernell ut av auksjonslokalet. I dette lokalet står Kvænnavikas arvestykke – Survikjektas pedant på landjorda – nærmest som på bås hele vinteren. Men når «vårsol i bakkene» osv.– ja da klarer ikke Jessen å holde Pimpernellen skjult lenger». Sju år senere var eventyret tilsynelatende slutt. Auksjonarius Ragnar Schult Jessen hadde etter nøye vurderinger funnet ut at han måtte kvitte seg med sin kjære 1925 modell T-Ford. Jessen solgte bilen til en skipsreder i Haugesund og la ved en «bruksanvisning» som vitner om en bil med sjel.

«Steinkjer, 10. mars 1967. Til Herr Johs . Vestre, mekanisk industri, Haugesund. Kjære gutter. Ja, nå er «Den røde Pimpernell», jeg må tross alt si med tongt hjerte, efter at den har fulgt os i tykt og tynt i alle disse år, uten å ha skuffet en eneste gang, eksepderet til Haugesund. Og jeg ønsker heller ikke at den må skuffe dere, Var oppe i Isola Bella (Jessens hytte ved Snåsavatnet, red. anm.) i går, det er praktisk talt en hel Fordmotor så å si komplett som kommer eftersendt når våren vinner ågjøre sitt inntog. Som før nevnt har D.R. P. stått på lovebroen på Fossem gård i flere år, og der har vert tørt og fint. I år viser det sig at de har flyttet den til et andet sted, hvor den sannsynligvis har fått fokt fra fjøset, som har bevirket at puten i baksiden er blitt ødelagt. Hadde jeg hatt mere tid, skulle jeg fått lavet en ny, men De skal sannsynligvistrekke den helt opp og da får de lavet puten med det samme. Lav den med fast bunn og skomgummi. Har de nogen som kan behande en T-Ford? Kanskje nogen tips kan komme vel med? Ved starting: Trækk ut sjokken og veiv en seks-sju ganger. Ind med sjokken, sætt på tenningen og bruk selvstart hvis bateriet er i orden. Hvis ikke, bruk sveiva. Påse at pluggene og fordelingsskivene er rene. Når De titter under bilen ser De to småkraner, det er oljekontrollen. Det skal renne av den øverste, De kan kjøre så lenge det renner av den nederste, men gjør det ikke det så fyll på olje straks! Påse at det er olje i kardangen, likeså vand i radiatoren. Da vi tok den ut nå, så startet den med en gang. Jaja, dette var nogle tips. En ting til: Hør efter om alle transformatorne spiller. De skal få eftersendt seks reserve. Mvh. Ragnar-Oluf Schult-Jessen».

– Jeg tenkte at det hadde vært utrolig flott å få kjøpt tilbake pimpernellen. Bilen må jo nesten kunne regnes som en byoriginal, og det er ikke få skrøner som er spunnet rundt den mytiske gammelforden. Bilens eiere var fargerike personer, og derfor er bilen blitt så minnerik for Steinkjer som by. I tillegg har jeg jo nærmest vokst opp i den bilen, sa Jessen om nyheten.

Men aller først måtte vi altså finne ut om bilen faktisk eksisterte. Og joda, ryktet som fortalte at en 1925-modell T-Ford var blitt omsatt for penger i Haugesund, viste seg å holde stikk – og vi klarte å spore opp selger. – T-Forden? Jo, den ble solgt etter noen få dager. Det var en kar som kjøpte den i 85-årsgave til sin far, men hvorfor ringer du nå? Bilen sto jo annonsert for tre år siden?

 Jeg forklarer – og møter velvillighet av den tidligere selgeren som nå befinner seg i Spania. Litt senere ringer han tilbake og har nyttig informasjon

– Heggland het han som kjøpte bilen. Jeg tror han sa at hans far bor i Vikebukt utenfor Haugesund. T-Forden du leter etter skal visstnok stå under en presenning i farens hage, sa selgeren.

Og hvordan finne en Heggland med T-Ford i Vikebukt? Jo, man ringer selvfølgelig nærbutikken! – Forden til Knut, mener du? Den står rett bak butikken her den, opplyser en hjelpsom butikkmedarbeider. Og dermed var vi et langt steg nærmere både Knut Heggland i Vikebygd og Jessens gamle T-Ford.

– Rød pimpernell? Dette må du forklare nærmere. Men jo, jeg har en 1925 modell T-Ford stående i hagen, men den er sort – og jeg har aldri hørt den nevnt som en pimpernell, sa en lattermild Knut Heggland på spørsmål om bilen.

– Jeg har hørt at bilen som jeg nå eier, tidligere har tilhørt en skipsreder fra Haugesund. Han byttet den bort mot noe privat arbeid en gang på 90-tallet. En senere eier renoverte bilen til dens opprinnelige stand. Alle delene var der, og den originale fargen var svart, forteller Hegglund som legger til at bilen går som ei klokke, men kan være litt vrang når motoren er kald. Det er noe spesielt med pluggene og oljetilføringen.

Under høytlesing fra brevet fra Jessen datert 1967, og Heggeland ler bekreftende. – Hehe … Akkurat. Det må være samme lunefulle bil vi snakker om. Det er vel omtrent akkurat den samme fremgangsmåten jeg har funnet sier Heggland, som i en alder av snart 90 år finner mye glede av bilen. At bilen i tillegg er en skikkelig trønderskrøne, gjør ikke kjøre-tøyet noe dårligere.

En rask sjekk med Vegvesenet bekrefter at T-Forden med registreringsnummer L-910 tidligere har vært registrert som V-1703, som dermed sammenfaller med Jessens pimpernell.

 Her kunne egentlig søket etter «Den Røde Pimpernell» vært avsluttet, men det var fortsatt noe som skurret. Mens jeg søkte i det gamle avisarkivet fant jeg en dedikasjon fra «Den Røde Pimpernell» til Ragnhild Feyling fra 1917. Dette var så avgjort et lyrisk verk som var ført i pennen av Olaf Berg, og det ga en ny utfordring: T-Forden fra 1925 var unektelig bilen som hadde tilhørt auksjonarius Ragnar Jessen, men kunne det tenkes at Olaf Berg hadde en eldre pimpernell?

– Jeg husker godt at det var mye snakk om bestefars pimpernell. Jeg har til og med sett et bilde der han står og kikker ned på restene av bilen etter at den var blitt flammenes rov da tyskerne bombet Steinkjer. Jeg mener å huske at bestefar sin røde Ford var en 1912-modell, forteller barnebarnet.

Dette stemmer bedre med at Olaf Berg allerede i 1917 brukte navnet «Den Røde Pimpernell». Opplysningen om at bilen gikk tapt under bombingen av Steinkjer, gjør at jeg skjønner at det må være snakk om to forskjellige pimperneller.

 – Ja, det stemmer nok. Jeg vet at Jessen annekterte navnet til bestefars bil en gang på 50-tallet. Jeg tror ikke det var Jessens hensikt å lure noen til å tro at det dreide seg om samme bil. Det er vel heller slik at avisartikkelen fra 1960, hvor Trønder-Avisa omtaler bilen som «Kvænnavikas arvestykke», i større grad har bidratt til kollektiv hukommelsestap, ler Olaf Berg som er barnebarnet til Olaf Berg alias «Martin Kvænnavika». Men jeg må nok samtidig fortelle at det har vært en tredje pimpernell på hjul i Steinkjers gater.

 – Etter krigen var vi en gjeng som fant en 1922 modell T-Ford i en låve i Røysing i Ogndal. Vi kjøpte bilen og rigget den opp til Oslo-tur. Blant annet skrev vi «Pimpernellen» i front av bilen. Turen ble et kapittel for seg. Vi kom fram til Oslo, men fikk utrolig mye oppmerksomhet på veien nedover. Blant annet hadde hovedstadsavisene flere artikler om disse «gærningene» fra Trøndelag som hadde kjørt over 60 mil i en T-Ford. Bilen gjorde seg slett ikke bort, og i løpet av noen uker kom vi oss velberget tilbake til Steinkjer igjen. Husker jeg ikke feil, ble denne pimpernellen etter hvert solgt til Malm, forteller Berg.

Det viser seg dermed at «Den røde pimpernell » faktisk tre ganger har gjenoppstått som fugl føniks i Steinkjers gater, og med vissheten om at den siste gjenværende pimpernell nyter sin rull-ende pensjonisttilværelse i Haugesund er det slett ingen umulighet at i alle fall Pimpernell nummer to en gang kan returnere til Steinkjer.

Fra Egge historielags Årbok 1994. (Skrevet av Charles Karlsen)

Selv om vi tidligere bare har gitt små glimt fra 1930-åras unektelig vanskelige tider har vi sett ordet NØD nevnt flere ganger – og det bør ikke undres over at frustrasjonen måtte være tilstede.

Som vanlig var presten medlem av fattigstyrene, slik også i Egge i 1933. Det hadde vært gudstjeneste i Egge kirke i mellomjula og det hadde vært ganske mye folk tiltede. Fra prekestolen hadde så prosten tatt for seg som ”gikk på forsorgen”. Han hadde reist ganske negativ kritikk og blant annet sagt at disse karene burde gå på gårdsarbeid for maten i stedet for å belaste fattigkassen. Dette ble spredd videre – og vreden – særlig blant de mange arbeidsledige, ble sterk.

Nyttårsaften troppen så en del av disse, særlig fra Eggebogen og Steinvika, opp i kirka, og de hadde med seg noen spann med ”rosinerpoff”. De hadde nok prøvesmakt drikken før de kom fram til kirken og slik kommet i ekstra aktivt humør. De gikk opp og plasserte seg på galleriet, og da prosten entret prekestolen begynte karene  å synge Måkeskjærsvalsen og andre sanger, pratet høyt, spilte kort, skjenket belgtrøeren ig selg selv. Prekenen ble selvsagt ødelagt, og prosten kom i harnisk og brukte kraftge ord mot bråkmakerne. Men de hadde bestemt seg for å demonstrere.

Egge historielag har hendelsen fortalt inn på bånd av Arvid Egge som selv var med – og har tillatt oss å bruke hans ord. Vi skal likevel ikke gå videre i detaljer, men en hendelse tar vi med. Da ett av poffspannene var tomt helte en av karene utover kanten på galleriet. Rett under satt en noe eldre kvinne fra Steinvika (vi sløyfer navnet her). På hodet hadde hun en hatt med vid brem, sort og glatt og noe hard. Rosinene smalt ganske markert mot hatten, og i forbuselse og irritasjon kikket hun opp mot galleriet og utbrøt: ”Ka i hælvette e de dokk heill på me”.

Vi kjenner ikke til lignende episoder i noen kirke noen gang, så det måtte bli samtaleemne. Men avisene i Steinkjer nevnte ikke episoden med et ord. Hvorfor? Arvid Egges far Konrad Egge skrev et meget kritisk innlegg som han sendte til avisene i Steinkjer, der han gikk hardt ut mot prostens uttalelser. Ingen av avisene torde å ta inn innlegget. Vi ser at presten fikk avskjed i nåde noen uker senere, og først den 26. januar  navner avisen Intrøndelagen saken. De hevder at dette ikke var en organisert demonstrasjon, slik presten hadde oppfattet det. Vi tar med et kort sitat fra avisa: ”Han er et utpreget stemningsmenneske og hans impulsive natur kunde forlede ham til uoverveide innfall. Det skjebnesvangre skritt han nu har tatt må kanskje sees i lys herav. Menigheten syntes han i en reprimande etter prekenen tok unødig sterkt i, men for prosten var altså dette en alvorlig sak. Og denne episoden som andre kanskje syntes var bagatellmessig, har kanskje gjort sitt til at han plutselig tog beslutningen om å søke avskjed.”.

Den 16. februar rykker så Egge menighetsråd ut med en beklagelse over opptøyene. De har navnet på karene og gjør oppmerksom på at det er straffbart å forstyrre kirkefreden, men nøyde seg med en advarsel. Hvorfor? Vi kunne nok ha gitt brukbare svar på de to spørsmålene vi har stillet, men vi har tatt med denne historien for å gi et bilde av forholda. 1930-årene var ingen lek.

Inntrøndelagen 26. januar 1934:

«Den flyvende hund mellom Gjævran og Lund» er historien om en svart og stor hund med ildslys i øyne og gap. Trolig var hunden et resultat av en hel bygds dårlige samvittiget.

Skrevet av Lars Lilleby Macedo (2016)

La oss først se på den opprinnelige historien som går tilbake til en dramatisk brann for over 80 år siden.

Den 28. november i 1929 ble storgården Gjævran i Egge utsatt for den røde hane. Både uthusbygning, fjøs og stall ble flammenes rov, og over 100 husdyr brant inne. Avisen Inntrøndelagen meldte at det sannsynlig dreide seg om cirka 50 kyr, 10 hester, 24 svin, 27 sauer og noen fjørkre.

Brannen var synlig fra store deler av Steinkjer, og ryktet om at «Gjævran brinnj» spredte seg fort, og folk stormet til fra alle kanter for å hjelpe til. På Gjævran bodde Fredrikke Marie Qvam, som da var 86 år gammel. I tillegg til henne var det et par tjenestejenter som var hjemme da brannen startet.

Det var naboene på Lilleby, Østby og Lund som først ble klar over brannen, og fikk varslet Steinkjer brannvesen som rykket ut med alt av tilgjengelig mannskap. Det ble meldt at brannen hadde startet ovenfor stallen, og hadde utviklet seg i en rasende fart i den cirka 40 meter lange stallen.

Folk som sto på Eggevammen så flammene slå ut av bygningene på Gjævran allerede før brannvesenet kom til stedet halvtimen etter at de fikk beskjed om brannen på storgården. En av grunnene til at det tok såpass med tid for brannbilen kom var at brannvesenet måtte ha rekvisisjon fra brannmesteren hvis brannbilen og tilhørende sprøyter skulle brukes utenfor Steinkjer sentrum.

Vanskelig med vanntilgang

Slokkingsarbeidet vist seg å bli utfordrende. Først gikk brannbilen tom for vann, så viste det seg at brannvesenet hadde for lite slanger for å koble seg på nærmeste vannkilde. Dermed ble det ekspressendt bil til Steinkjer for å hent flere vannslanger.

Vannpumpene ble montert i Lundsbekken, men hellingen oppover til Gården ble såpass bratt at trykket på vannet ble svært dårlig.

Heldigvis var været forholdsvis fint vær, og takket være innsatsen fra de frivillig og brannkorpset ble brannen stanset før den tok tak i våningsbygget.

Men nå var det klart for et nytt drama – etterspillet.

Branntaksten viste at bygningene var godt forsikret, og at verdien på det som var gått tapt i brannen samsvarte ganske bra med forsikringssummen på 21.000,-

Det ble straks satt i gang etterforskning av brannen, og i avisene allerede dagen etter ble det meldt at politiet ikke hadde noen klar brannårsak, men at det var «noe mistenkelig med hensyn til den fæle brann».

Jämpanen ble arrestert

I den den videre etterforskningen av brannen ble det tidlig pekt ut en ildspåsetter, Anders Pedersen – eller Jämpanen som var hans kvenske navn. Inntrøndelagen skriver:

«Allerede dagen efter branden hørte vi at man næret misstanke mot denne mann, men av hensyn til etterforskningen og fordi saken var nokså uklar undlot vi å nevne dette».

Og avisen fortsetter videre om den arresterte.

«Den arresterte som heter Anders Pedersen, og er i 40-årsalderen var en tid fjøsmester på Gjævran. Hans kone hadde også arbeide der, de ble gift for et par år siden. Anders Pedersen er fra Finnmark og har visstnok en blanding av lapp og kven. Hans særpregede fysiognomi tyder på det. Han var i sin tid løslatt på prøve etter å ha vært på Mæresmyra en tid, og senere visstnok ikke vært i konflikt med loven. Men flere som har arbeidet sammen med han, har sagt at de ikke har fått det beste inntrykk av han, og enkelt ganger skal han å kommet med trusler.

Pedersen skal ha vært en flink arbeidskar og behandlet dyrene bra, men ifølge Inntrøndelagen skal han ikke ha vært behagelig å arbeide sammen med.

«Hvorvidt han var blitt fornærmet eller annet foreligger det motstridene meldinger om. Hvis mistanken om ildspåsettelse er berettiget, så må man jo tro – hvis man da ikke har for sig en pyroman – være e motiv til ugjerningen, men dette er ennu et uoppklart spørsmål»

Det var hans oppførsel under brannen og hans motstridende forklaringer etterpå som førte til at han ble arrestert kort tid etter brannen.

«Under brannen, som begynte ved halv åttetiden, ble han sett allerede klokken åtte, og han var da uten hodeplagg. Det er også en som mener å ha sett han gå i retning mot Gjævran ved sekstiden. Selv har han forklart at han kom dit ved nitiden, idet han først hadde gått utover Sannan, og der hadde han fått greie på branden. Han hadde da gått om Egge og bent over dalen til Gjævran, og underveis hadde han mistet luen sin idet han var falt i Lundselven. Han har brandsår i nakken, og han har forklart han at han fikk dem da han under brannen så inn i fjøset. Man kunne ikke finne brandmerker på noen av klærne hans, men det påstås at han under brandkvelden var sett i to forskjellige habitter. Der er også andre momenter som til sammen skjerper mistanken, sterke indicier, men sikre bevis har man ikke».

Snakket dårlig norsk

Etterforskningen gikk for fullt i ukene som fulgte, men lensmann Lars Godwin og Olaf Lorentsen kom ikke til noen klar løsning. En av årsakene var at kvenen Anders Pedersen snakket dårlig norsk, og slet med å gjøre seg forstått. Han hadde rett og slett problemer med å finne ord, og snakket i tillegg meget lavt.

Men en tragisk og uventet vending satte en stopper for den videre etterforskningen. Den 20. januar i 1930 skriver Inntrøndelagen:

Avisen sparte ikke på detaljene angående selvmordet: «Betjentene så til han cirka ved klokken ti, og sa han snart skulle få sin daglige luftetur. Pedersen hadde da mumlet noe på sitt eget språk, men det gjorde han ofte. Da betjenten kom tilbake tre kvarter senere fikk han til sin forskrekkelse se at Anders hadde hengt sig. Han hadde benyttet en taugstump som var håndtak på bøttene i stedet for metallhankene. Anders hadde skjøtt på den klorte taugstumpen med to lommetørklær, og hadde festet taugstumpen i lysledningsrøret hvor dette går i veggen. Liket, som ennu ikke var blitt koldt, blav naturligvis øyeblikkelig tatt ned, og distriktslegen ble tilkalt, men han kunde bare konstantere at mannen var død»

Hevdet sin uskyld

Anders Pedersen hevdet hele tiden at han var uskyldig i brannen på Gjævran. Han hadde flere ganger forsikret om at han ikke hadde noen med brannen å gjøre, og sa at han hadde innrømmet det om han hadde gjort ugjerningen han var beskyldt for. Like før han hengte seg hadde han sagt til en politimann at de fikk gjøre hva de ville med han, men at han var uskyldig.

På mange måter kan det i etterpåklokskapens lys se ut som om Anders Pedersen på mange områder ble forhåndsdømt, og avisen Inntrøndelagen, som veldig tidlig hadde lagt fram ryktene om brannen på Gjævran skrev etter hans død: «Han hadde det vel ikke godt stakkar, og hvorvidt han er skyldig i det han blev mistenkt for, er ikke godt å si».

I mørket kommer gjerne monstrene fram, og som en slags avslutning på saken om brannen på Gjævran dukket det opp et etterspill som det skulle snakkes om i mange år framover:

«Hainn Finnanders går igjæn!»

En ung jente som bodde i nærheten av Gjævran ble nærmest antastet av en svær, flyvende og svart hund på vegen mellom gårdene Gjævran og Lund, og ble naturlig nok svært redd.

Dermed spredde ryktet seg, og det var mange som ikke turte å gå denne vegen etter mørkets frambrudd. Om det var flere som traff «den flyvende hund mellom Gjævran og Lund» vites ikke, men folk var sikker på at det var skrømtet etter Finnanders som var ute for å skremme.

Noen mente at skrømtet var kommet fordi Finnanders hadde tent på Gjævran, mens flere mente det at det var kvenens hevn for å ha blitt uskyldig fengslet. Spesielt tanken det siste plaget nok mange i lang tid etter brannen på Gjævran.

PS! Da hans kone Andrea fylte 75 år (Egge historielags Årbok 1993) fortalte hun Egge historielags «utsendte» skribent Charles Karlsen klinkende og klart at det ikke var hennes mann Anders som tente på Gjævran i 1929.

Ved skogrydding etter vindfall høsten 2014 ble skogsarbeiderne  oppmerksom på en merkestein som var plassert i skogbunnen like ovenfor gjerdet til sauene som beitet på Egge museums friluftsområde. Arbeiderne spekulerte på hva steinen markerte, men gjorde ikke flere undersøkelser.

Vinteren 2019 fikk Egge historielag tilsendt et bilde av steinen med spørsmål om vi visste om steinen – og eventuelt historikken bak steinen. Historielaget hadde ikke hørt om steinen tidligere og det viste seg fort at steinen heller ikke var kjent for de ansatte ved Egge museum.

Steinen står cirka 40 meter ovenfor gjerdet til sauene – like over skogshytta ”Bjørn Lunds minne” og gapahuken. Den er omtrent 15 centimeter tykk, rager en meter over bakken, er tydelig formet av menneskehånd og har en symmetrisk ”H” karvet inn i siden som vender i retning mot Eggebogen.

Steinen står på det som tidligere var Egge gårds grunn. Hvis vi leter i historien til Egge gård finner vi flere eiere som har ”H” i navnet. Både familiene Herselab og Hauffen har eid Egge gård og Hauffen hadde en hund som ble kalt Hector. Steinen står like ved det som var tomtegrensa til husmannsplassen Eggemarken som ble ryddet av Anton Kristiansen i 1870. Etter hans død tok Severin Sørli over bygselen på plassen i 1910. Han var gift med Hilda – og sammen drev de Eggemarken (også kalt Sørliplassen) til sønn og barnebarn holdt drifta av bruket i gang til 1970-tallet. I 1978 tok Steinkjer kommune over  Eggemarken med den hensikt å gi tomtearealet til en stiftelse som skulle se på muligheten for å bygge opp et friluftsmuseum.

Steinen kunne dermed også ha vært et merke for Hilda, men det virket heller ikke spesielt logisk, i alle fall ikke når steinen ligger utenfor det som var tomtegrensa til Eggemarken.

I henhold til fornminneloven som ble vedtatt i 1951 fikk arkeolog Sverre Marstrander fredlyst en stor del av Eggevammen etter at han hadde vært på befaring sammen med lensmannen i Stod, Arnljot Børøsund. Som grunnlag brukte de major Kolbjørn Knudsens 1:500 kart over området og kom fram til følgende fredlysningsområde som ble lagt fram til høring og vedtatt:

«Fredlysning«

«I henhold til lov forminne av 26. juni 1951 program 3 freder KGL Kirke og Undervisningsdepartementet et nærmere angitt område følgende bruk:

Egge gård: Grn. 4 bnr. 1. Eier fru Jeanette Schultz

Kostbarheten: Gnr 4. bnr. 22. Eier fru Jeanette Schultz

Kirkvoll nedre: Grn. 4. bnr. 29. Eier Ole Bruem i Egge herred.

Grensene for det fredede området fremgår av grensebeskrivelser avsatt av lensmannen i Stod etter befaring 21. september 1956. (Jmf. kroki 1:500 av major Kolbjørn Knudsen).

Utgangspunkt A på riksveg 50 hvor stien (trappa) fra Ølvisheim kommer ned på riksvegen.

Fra A følger grensen riksveg 50 til punkt B som ligger i skjæringspunktet mellom midtlinjen av riksveg 50 og vegen til Fylkesmannsboligen.

B-C: Fra B følger grensen midtlinjen av vegen til Fylkesmannsboligen til punkt C som ligger i veiens midtlinje 75 meter fra punkt B.

C-D: Fra C går grensen i rett linje til punkt D i Egge gårds hage. Punktet ligger midt mellom sydvenstre hjørne av vinkel-låveåvebygningen på Egge gård og nord venstre hjørnet av Villa Briskeby tilhørende Arthur Haugan. Villa Briskeby har festenummer 560 på gnr. 4, bnr. 1.

D-E: Fra D går grensen i rett linje til nordøstre hjørnet av uthusbygningen på Nygården gnr. 4, bnr. 3.

E-F: I rett linje sydvestover til stor stein på stien nordvestover fra Petrus Viseths uthus (gnr. 4, bnr 34 – Skogli). Punktet ligger åtte meter sydøst for skogkanten hvor stien går inn i skogen.

F-G: I rett linje nordvestover til Fastmerket (betongsøyle med jernbolt) på stien fra Eggebogtangen.

G-H: Fra G går grensen i rett linje nordøstover til punkt H. Punkt H ligger 50 meter fra sydøstre hjørne av eiendomsgrensen over Eggemarken. Feste nr. 656 av gnr. 4., bnr. 2. og i forlengelse sydover østre eiendomsgrense.

H-I: I rett linje fra bygdevegen Lund- Egge hvor skogen på nordsiden støter til vegen.

I-J: Langs bygdevegen til veidele bygdevegen og gamle gårdsveg østover til Egge gård (punkt J).

J-K: Fra J går grensen i rett linje nordøstover til nordre uthusvegg på Jarlheim, feste nr. 417 av gnr.4, bnr. 12. Og følger Jarlheims sydøstre eiendomsgrense til gjerde 36 meter øst for sydøstre hjørne av stuebygningen på Jarlheim (punkt K).

K-L:  I punkt K bøyer grensen av i rett vinkel og går sydøst over til vegen Eggevammen-Egge kirke (punkt L).

L-M: Fra punkt L går grensen østover etter bygdevegen til riksvegen 50 etter denne nordover til eiendomsgrensen mellom Egge gård og Kippes eiendom Ølvisheim gnr. 12, bnr. 16 (Punkt M).

M-N: Fra punkt M følger grensen eiendomsgrensen mellom Egge og Ølvisheim . Til gårdsvegen Ølvishaug – Ølvisheim (Punkt N)

N-A: Fra punkt N går grensen etter gårdsvegen Ølvishaug-Ølvisheim og ned stien til punkt A.

Det fredede området må ikke utparselleres, bebygges eller på annen måte utsettes for skjemmende inngrep som ødelegger eller foringer fortidsminnene og deres omgivelser. Fredningen omfatter ikke bebyggelsen på Egge gård. I tilfelle planlegging av nybygg eller andre tiltak i samhold med gårdens drift som kan ses å forandre stedets karakter eller på annen måte berøre fortidsminnene og deres omgivelser skal eieren legge planene for slik nybygging eller tiltak for det kongelige Norske videnskapers selskab, museet, til godkjenning. Med innskrenkinger som er angitt har eieren for øvrig full eiendomsrett og bruksrett til det fredete området. Sakens dokumenteter med kart over det området som er fredlyst, er utlagt til gjennomsyn på Vitenskabselskabets Oltidssamling kontor. Erling Skakkes gt. 47, Trondheim.

Trondheim den 30. November 1957.  Sverre Marstrander«.

Her er det punkt H som er interessant med tanke på plasseringen av steinen.  Marstrander skriver at grensen ligger 50 meter fra sydøstre hjørne av Eggemarkens eiendomsgrense. Dette stemmer veldig bra med steinens plassering i tillegg til at det er karvet inn ”H” på steinen. 

Videre er det interessant å følge ”fredningsløypa” som Marstrander fikk tegnet opp i 1957 – ikke minst med tanke på gamle steds- og eiendomsnavn. Det er oppført at fredningen gjelder tre eiendommer. Egge gård med gårdsnummer 4 og bruksnummer 1, ”Kostbarheten” med gårdsnummer 4 og bruksnummer 22 og ”Kirkvoll nedre” som hadde gårdnummer 4 med bruksnummer 29.

Egge gård eide nesten uten unntak jorda langs hele Eggevammen, men hadde bygslet ut parseller til noen husmannsplasser, et par nybruk, litt jordbruk og etter hvert en del boligtomter nedenfor gården. Det har vist seg vanskelig å spore helt nøyaktig plassering til eiendommen som ble kalt ”Kostbarheten”. Navnet dukker først opp i en tvangsauksjon i 1939, hvor eiendommen ”Kostbarheten” skulle auksjoneres bort sammen med ”Nygården” og ”Elghaugen”. ”Nygården” lå i sørvest-hellinga like nedenfor Egge gård, ”Elghaugen” er området på nordre side av kirkegården på Egge og videre til Egge barneskole. ”Elghaugen” hadde samme bruksnummer som ”Jarlheim” – eneboligen Hilmar Aleksandersen fikk bygd i 1948.

Jeanette Schultz kjøpte ”Kostbarheten” fra Steinkjer kommune i 1942 for 500 kroner og etter beskrivelsene å dømme er dette jordteigen som lå nedenfor Egge gård med avgrensing mot ”Nygården” i sør og ”Kirkvoll” i nord. Det er grunn til å tro at ”Kostbarheten” strakk seg ganske lang nedover Eggelia mot Thule.  Det stemmer også godt med naboenes bruksnummer 21 og 23 – ”Løkken” og ”Marienlyst” som ble eid av Johan Våseth og John Tangstad. Bygningene på disse bruksnumrene ganske langt ned i Eggelia ble bygd i 1900 og 1902.

Marstrander viser også til Arthur Haugans ”Villa Briskeby”. Dette var en av de første eneboligene som ble bygget rett nedenfor Egge gårds hage – i første del av nåværende Sigrids veg.  ”Villa Briskeby” ble tatt i bruk i 1949, og uthuset det vises til ble bygd i 1950.

Petrus Viseth tok over ”Skogli” i 1913 og når Marstrander bruker hans hus som referanse er det for å markere skoggrensen inn mot stien som går fra Eggebogtangen til Egge gård. Den store steinen eller Fastpunktet han referer til i beskrivelsen kan være den store steinen som ligger like ved der hvor det gamle vannbassenget til Eggebogen lå. Dette blir nesten rett ovenfor Petrus Viseths ”Skogli”.

Punkt ”H” beskriver Marstrander som 50 meter fra sydøstre hjørne av Eggemarkens eiendomsgrense. Dette stemmer som tidligere forklart veldig godt med merkesteinen hvor ”H” er karvet inn.

Videre følger Marstranders grense den gamle vegen nedenfor Egge gård, nedenfor Egge kirke til ”Jarlheim” – huset som Hilmar Alexandersen bygde i 1949. Herfra går grensen nærmest helt opp til Eggevammen igjen før den strekes videre opp til ”Ølvishaug” – villaen som ble bygd av lærer Håkon Okkenhaug i 1951 på toppen av Eggevammen mot Forbregd og Egge barneskole. Deretter går grenstegningen tilbake til Ølvisheim og tilbake til startpunkt A.

Selv om ikke kartet vi har tegnet opp med beskrivelsene som er nevnt ovenfor vil bli helt nøyaktig, gir det en grovskisse over området Sverre Marstrander fikk fredlyst i 1957. Uansett har nok denne fredlysningen gitt oss en god forklaringen på steinen med ”H”-merket i Eggemarken.  

Skrevet av Lars Lilleby Macedo. Foto og illustrasjoner: Lars Lilleby Macedo

Kringsjå hadde opprinnelig gårdsnummer fire med bruksnummer 48. Det betyr at tomta var bygslet fra Egge gård som hadde gårdsnummer fire i Egge kommune.

Våningshuset ble oppført i 1903 og var på 50 kvadrat fordelt på en og halv etasje. Huset besto da av fire rom, kjøkken, veranda og kjeller. I 1913 tok skogsarbeider Sigurd Hatlinghus og Sara Holder fra henholdsvis Kvam og Beitstad over eindommen. Sigurd var da 34 år gammel, kona Sara var 28 – og de kom flyttende fra Bruemsplassen i Ogndal som de hadde leid noen år.

Kringsjå hadde opprinnelig gårdsnummer fire med bruksnummer 48. Det betyr at tomta var bygslet fra Egge gård som hadde gårdsnummer fire i Egge kommune. Våningshuset ble oppført i 1903 og var en og  en halv etasje. Huset besto da av fire rom , kjøkken, veranda og kjeller. I 1913 kjøpte skogsarbeider Sigurd Hatlinghus og  Sara Holder fra henholdsvis Kvam og Beitstad. Sigurd var da 34 år gammel, kona Sara var 28 – og de kom flyttende fra Bruemsplassen i Ogndal som de hadde leid noen år.

Da de flyttet inn i Kringsjå hadde de fire barn: Åsta, Målfrid, Audun, Sturla. Etter at de flyttet inn kom det seks barn til: Reidar, Sigrun, Hildur, Rut og Aud – alle ni i et tidsrom fra 1904 til 1923. I et minneord etter at Sara døde refereres det til at de hadde 10 barn, men i Norges Bebyggelse – Herredsbind for Nord-Trøndelag (1954) er det ni barn som står nevnt med navn. Det betyr nok at et barn døde ganske ung.

Sigurd Hatlinghus var oppvokst på Aunan i Kvam – Sara var født på Mindrum i Beitstad. Hun var datterdatter av muremester Holder som blant annet bygde det store brenneriet på By gård og Steinkjer gamle kirke.

Sigurd drev gjennom hele sitt liv med fløyting og skogdrift, og ble en veldig respektert leder for flere fløyte- og tømmerlag. I sine yngre dager var han viden kjent som en særdeles flink fløyter og en hardhaus som tømmerdriver.

Da han blir omtalt i avisen i forbindelse med sin 70-årsdag skrives det ”med et slikt arbeide blir man tidlig utslitt og gammel, så de senere årene har han vært en del sykelig og skogsarbeidet er slutt for hans vedkommende. Men enda lokker skogen og fjellene, så titt og ofte drar enda Hatlinhus til fjells på bærturer og fiske.”

Sara kom også fra en stor søskenflokk som telte 13 barn. Da hun døde  80 år gammel skriver avisa Nord-Trøndelag at Sara Hatlinhus var et ”solskinnsmenneske av de sjeldne”  og at hun og Sigurd ”skapte seg en gjestfri og hyggelig heim i Eggelia”. Her nevnes det også at Sigurd var mye ute på skogsdrift om vintrene og at ”Sara måtte styre og stelle alene med barna. Hun måtte både måke snø, bære ved og vatn. Hun var uhyre arbeidsom  og flink med hendene. Hun var først og fremst en hjemmets kvinne.”  I følge avisen hadde hun sitt eget slagord ”Det gode humøret kan ingen ta fra meg”.

Vi aner nok også konturene av det som antageligvis også har vært et kapittel i slitets saga. Både Sigurd og Sara jobbet nok hardt for barna, maten og heimen. I tillegg kan det også se ut som om Sigurd hadde ansvaret for en eller flere av hestene han hadde med seg i skogen. I en avisannonse fra 1921 skrev Sigurd at han hadde hingsten ”Lesjeruggen” til ”benyttelse” i stallen i Eggelia, og han averterer flere ganger at han ønsker å kjøpe høy til hestene sine.

I 1922 ble det holdt tvangsauksjon på Kringsjå i Eggelia. Da er det overrettssakfører Johs. Thronsen som på vegne av Ole Nordvik  holder tvangsauksjonen. Det som må selges er ”1 damespiss-slede, 1 kurvsluffe, 1 langslede med sjeker, 1 fremstøtting, 1 spiss-sledefell. 1 skyss-sele og 1 sibirsk gjeteskinnspels som var utlagt som gjeld ved eksekusjonsorretning  avhold 18.12. 1921 til 29.02.1922. Stod lensmannsbestilling, 11. april 1922. For auksjonsforvalteren L. Godwin.”

• Skrevet av Charles Karlsen, 2000. [Årbok for Egge historielag 2000].

Ei lita stua – en heim for mange.

Da Hegge gård var på auksjon i 1786 hadde den blant annet 6 husmannsplasser. Hvor disse lå er noe usikkert, ettersom navnet oftest var ”Heggesplass”, men vi føler oss sikre på at det bodde folk der lenge før folketellingen i 1801. Da bor det ”Finnfolk” der med til sammen 10 personer. Og de andre opplysningene tyder på at det bodde Finnfolk der senere.

I følge folketellingen i 1801 levde denne ”Finnefamilien” av tiggeri. Det kan tyde på at det var fattigroden som betalte husleien til Hegge.  Husa sto helt på grensa mellom Egge og Hegge gård. Plassen hadde svært lite jord, husdyr nevnes aldri. Hvor ofte huset skiftet beboere er vanskelig å vite. I folketellingene av 1865 og 1875 kommer det fram at det ikke er samme folk som bor der, heller ikke ”Finnfolk”

I 1876 avholdte Steinkjer Skytterlag et skirenn, og foruten Lorentz Helgeshaven og Johan Helgeshaven nevnes Anton Sivertsen, ”en søn af den hersteds bekjende Fin-Sivert”. Akkurat da bodde Anton utenfor området til skytterlaget, og ble derfor ikke premiert. Da ser vi at det ble samlet inn penger ”blandt en del af de tilstedeværende herrer”. Og Anton fikk sin premie – en bibel. Anton var født i 1862, men en eldre bror – Julius – nevnes ofte som en god skiløper. I følge Axel Benum i ”Husmennene i Egge” var Fin-Sivert spesielt kjent i fyllearresten.

I 1880-årene bodde ”Finnefolk” i stua igjen. Zakarias Andersen og kone. De får datteren Hanna i 1887 og sønnen Zakarias i 1889. I 1891oppgis det at Zakarias er gårdsarbeider om sommeren og skiarbeider om vinteren.

I 1885 vet vi at disse har flyttet. Da han Engelbert Torén flyttet inn. Han hadde tidligere bodd på en plass under Egge bare et par hundre meter nærmere byen. Han var født i Östersund i 1839 og ble gift med Serina Ingebrigtsdatter, født i 1839 i Ogndal. Paret fikk en gutt som tidlig reiste til Amerika og datteren Signe som var født i 1886. Signe ble ansatt på Grand Hotell i 1905 og ble der til 1923. I 1920 fikk hun Norsk Hotellforenings diplom med brosje for lang og tro tjeneste. Æresbevisningen ble overrakt på Grans Hotell 2. juledag.

Engelbert Torén døde heime i 1913, 74 år gammel. Signe bodde mest sannysnlig sammen med mora til 1926. I 1923 giftet Signe seg med Albert Julius Sellie, og de bodde hos Serina til de reiste til Amerika i 1926. Paret kom for øvrig på besøk til Steinkjer i 1952.

Serina døde heime i 1928. Naboen, fargermester Mortinius Sagli, underskrev dødsannonsen. Det ble så holdt auksjon over løsøre og innbo. Lensmann Godwin var auksjonarius og publikum stod på vegen som lå like inntil og ”varene” var plassert ute. Jeg husker dette.

Neste familie i huset ble Ole og Karin Småvik. De hadde to jenter og en gutt. Vel, ikke små barn den gangen. Det lever  mange etterkommer eter disse. Karen ble vel mest kjent for sitt arbeid med lær og skinn. Spesielt laget hun pengepunger og lommebøker. Hun sto ofte på torget i Steinkjer og solgte sine produkter, men mange oppsøkte hun heime for å bestille – særlig under krigen. Det var mange av tyskerne som bestilte av varene hennes. Karen Småvik døde i 1951. Da flyttet Magnhild og Arne Eriksen inn. Magnhild hadde vært tjenestejente på Fossem før hun giftet seg, og arbeidet senere på renseriet på Hegge og flyttet senere til en filial  i Mo i Rana.

I 1960-åra bodde Jakob Skjemstad og Hjalmar Fredriksen i denne stua. Det synes klart at at husa var kommunal eiendom, da det måtte vike plassen for omleggingen av Byavegen..

Den gamle stua som mange enda husker, ble jevnet med jorden i 1968/69. I dag ser man ingen spor etter stua. Men la bildet gi minner. Det er tatt en uke før utslettelsen. Disse plassene eller stuene fikk skiftene navn – etter de som bodde der. I min tidlige barndom hette stua ”Torénstua”. Og Torénfamilen bodde jo der i 33 år, så naboene sa ”Torénstua” i flere år etter 1930.

—

Trønder-Avisa den 21. juni i 1967:

Forfallen århundregammel stue i Steinkjer skal nå rives

Byavegen 13 har også opplevd gode dager.

En gang var den vesle stua ved Byavegen ny, en lykkelig og glad familie flyttet inn og døpte heimen for Våttåbakken. Når var det? Det er så lenge siden at en ikke finne dokumenter på det kommune hold eller hos sorenskriveren som kan angi tidspunktet. Opprinnelig var denne plassen en ”halvveis husmannsplass” under Hegge gård. Det vil si  at forpliktelsene enten kunne løses ved pliktarbeide ved gården eller ved kontakt betaling. Senere ble tomten solgt til eierne av husene. For om lag 100 år siden bodde en mann med navn Sivert Overrein her. Han var utdannet ved infanteriets underoffiserskole og var en tid ansatt hos lensmannen i Stod. Overrein utvandret senere til USA med sin familie. 

Finn-Sakkarias som var fødd i Rømomarka i Følling bodde en tid i Våttåbakken – også han dro til USA. En svenske ved navn Toren (f. I 1824 i Jämtland) og gift med ei jente fra Ogndal bodde i mange år her. Toren var en dyktig sponklyver og allsidig gårdsarbeider. Tidens forhold finner vi et lite svar på i Torens replikk da han en gang var med ”Stortrøska” til en gård oppi Kvam. Da han skulle legge seg utbrøt han: ”Det är ju hår på den skinnfellen her ochså”. Ennå er det vel mange som husker hans datter Signe som var serveringsdame på Grand Hotell i Steinkjer. Hun var gift med Albert Selli som sammen med sin slnn utvandret til USA. Men ennå flere husker vel den dyktige Karin Småvik. Hun var anerkjent for sitt håndtverk med å lage punger, lommebøker og vesker – og det blir fremdeles forvart valuta i disse. 

Men det er liksom så glansdagene for den vesle og koselig heimen stoppet opp etter denne tid. Navnet på stua har skiftet navn i takt med eierskiftene ­– en  har kort og godt hengt ordet ”stua” etter familienavnet. I de senere år har forfallet kommet med tyngde. Riktig nok huser stua 3 mennesker , er blitt kommunal eiendom og har fått navnet Byavegen 13 – men forfallet har ikke blitt mindre av den grunn. At kommunen ikke har brukt penger på vedlikeholdet er naturlig, men at den samtidig lar mennesker bo der kan nok diskuteres.

Tallet 13 syns å ha havnet på riktig plass. Omleggingen av Byavegen (en del av 763) krever at den gamle stua blir revet. Noe protestskriv  vil neppe bli levert. Knapt noen vil finne grunn til å la denne forfalne stua stå der. Mange mener vel tvert i mot at den har fått stå for lenge. Og når sant skal sies så er det vel på tide at den fjernes. Men likevel, noen vil kanskje føle det som om nok et av de tilvante daglige bilder i tilværelsen blir borte. Kanskje vil de gjerne huske heggen som blomstret nedenfor stua og den frodige potetåkeren. Når den flere hundre år gamle stua blir revet tar den med seg interessant historie fra et like langt tidsrom.  Bak dens små ruter er barn født, latter og gråt har skiftet, utslitte gamlinger har lagt seg til sin siste hvile. Gangstien gikk forbi. Hestekjøring fra bygdene Stod og Kvam til Steinkjer krevde etter hvert større plass. Vegen kom nærmere vegen. Hyggelige minner har stua fra den tid da ”Pajndal” dro forbi med brødvarene fra et bakeri i Steinkjer på en handlevogn for å levere på Byafossen.

Signert «CK».

—

Merknad 1: I en dødsannonse etter Ole Sellie 20. februar 1951 går det frem at Ole Sellie var bror av Albert Sellie som var gift med Signe (Torén) Sellie. I dødsannonsen står det at Ole døde i Laugheed i Canada.

Merknad 2:: Før Albert Julius Sellie og Signe (Torén) Sellie reiste til Amerika livnærte Albert seg som drosjesjåfør i Steinkjer. Han annonserte at han kunne tilby «Automobilskyss dag og nat» og at han var agent for «Durant og Star-biler»

Merknad 3: Navnet Toren er skrevet både som Toren og Torén

Merknad 4: Forfatteren/Journalisten bak signaturen «CK» er Charles Karlsen. Altså er de to forskjellige artiklene skrevet av samme mann med cirka 40 års mellomrom.

Hva som egentlig gikk galt ombord på den relativt store lastebåten er usikkert. Helt sikkert er det imidlertid at det 256 tonns store lasteskipet bommet på skipsleia og dundret langt opp i fjærasteinene i Steinvika.

På et eller annet tidspunkt gikk manøvreringen galt og båten stevnet rett inn mot land med et brak den 19. april i 1971. Uheldigvis var storfloa på sitt aller største og nesten med det samme M/S «Fjellmann» grunnstøtte begynte sjøen å felle av rundt båten. Mannskapet skjønte umiddelbart faren og gjorde ett forsøk på å få båten flytende for egen maskin, men de hadde ikke sjans. Før klokka ble 05.00 om morgenen, i overkant av to imer etter landkjenningen sto hele båten nærmest som i en tørrdokk – bom fast og helt uten vann under kjølen.

M/S «Fjellmann» var innleid av Innherred Dampskipsselskap og gikk i fraktruter mellom Trondheim og Steinkjer da uhellet skjedde. På havna i Steinkjer lå allerede fraktebåten «Kjell-Oskar» fra Sortland. Skipperen på denne båten fikk med seg hva som skjedde med« Fjellmann» og kastet loss, tok med egen sleper om bord og gikk ut for å hjelpe havaristen. Men forsøket på å hjelpe gikk ikke godt for nordlendingen heller. Mens «Kjell-Oskar» forsøkte på å feste «Fjellmann» i slepet viklet trossa inn i propellen og trakk med seg «Kjell-Oskar» inn i fjæra. Her ble den også stående – men heldigvis ikke lengre enn til floa kom tilbake. Da kunne den putre uskadet ut for egen maskin. M/S «Åfjord», som også var innleid av IDS kom til stedet på formiddagen og fikk berget av noe av godset inkludert den splitter nye traktoren som skulle leveres i Steinkjer.

Sammen med Taubåten «Lyr»forsøkte «Åfjord» å trekke havaristen av grunn uten å lykkes. Dermed måtte 100 tonn kraftfor losses manuelt fra«Fjellmann» før man gjorde et nytt forsøk på å trekke båten av grunna. Med betydelig mindre tonnasje om bord klarte «Lyr» å trekke ut båten ved neste flo, og heller ikke «Fjellmann» fikk veldig store skader etter det tøffe sammenstøtet med fjæra.

M/S «Fjellmann» ble etter hvert en viktig båt for Innherred Dampskipsselskap som i 1971 så slutten på et eventyr som hadde vart i over 100 år. Båten ble først innleid som arvtaker etter M/S «Steinkjer» som var solgt til Bergen i 1972. Deretter gikk den i IDS sin rute mellom Steinkjer og Trondheim fram til 2. august 1977 da rutetrafikken på fjorden ble lagt ned for godt. M/S «Fjellmann» fra Bjugn ble på denne måten det aller siste fartøyet i en lang rekke med stolte fjordbåter som har pendlet på Trondheimsfjorden for IDS. Selskapet hadde 113 års fartstid og en mengde båter i drift før ”årene ble tatt inn” for godt.

Registrering av stedsnavn i gamle Egge kommune

Lars Lilleby Macedo (prosjektansvarlig) og Egge historielag fikk våren 2020 midler stilt til rådighet
fra Språkrådet for innsamling og kartmarkering av gamle stedsnavn i tidligere Egge kommune

I statsbudsjettet for 2020 ble det satt av i overkant av 1,3 millioner kroner til en tilskuddsordning for innsamling og registrering av stedsnavn. Denne tilskuddsordningen forvaltes av Språkrådet som våren 2020 ga tommelen opp for innsamling av stedsnavn i tidligere Egge kommune.

Stednavn er viktige kulturminner. Det språkhistoriske, kulturhistoriske og bosetninghistoriske ved disse navnene kaster lys over liv og virke fra tidligere tider. De fleste eldre stedsnavn er overlevert muntlig fra den ene generasjonen til den neste. Endringene i bosetningstrykturen og overgangen til maskinelle driftsformer i primærnæringene gjør at mange gamle stedsnavn går ut av bruk. Kulturarven som disse navnene representerer står i fare for å gå tapt når de siste som kjenner til og bruker navnene faller fra. Formålet med tilskuddsordningen fra Språkrådet er å bidra til å berge denne kulturarven ved å gi støtte til lokale aktører som vil samle inn stedsnavn. Innsamling og registrering samordnes slik at navnene blir tilgjengelig for flest mulig. Materialet som samles inn legges inn i en nasjonal navnbase som er under utvikling. Gjennom dette verktøyet kan navnene legges direkte inn på elektroniske kart. Artikkelforfatteren har i samarbeid med Egge historielag tatt på seg oppgaven med å samle inn flest mulig gamle navn fra gamle Egge kommune, og startet kildearbeidet og registreringen i mai 2020.

Trykk her for kart med innlagte oppføringer etter nummer som nedenfor:

Rode 1: Eggelia – Lundleiret

Område fra Eggelia, Eggebogen, Steinvika, Paradisbukta og Lundleiret til Lundelva.

1-1: Katteråsberget: Katteråsberget har fått navn etter husmmannsplassen «Katteråsplassen» opprinnelig tilhørende John Nilsen Katterås (f. 1851) og Tale Oline Pedersdatter Lorvik (f. 1842). John Nilsen kom fra Katteråsen på Inderøya. De festet husmannsplassen i Steinvika i 1879 med alminnelig onntimesplikt hos Larsen på Egge etter 40 øre pr. dag i dagpenger.

Katteråsberget sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo

1-2: Gaunberget: Gaunberget ligger nesten midt i mellom Paradisbukta og Skåtangspissen. Det er borret en del hull i berget, og i noen av hullene står det fortsatt jernstenger eller deler av en jernstang. Dette er restene etter forankring av et notkast som ble bygd og brukt på 1920-tallet og utover. Landnota ble kastet fra berget og var festet til tømmerstokker/rullstokker slik at den ikke skulle slippe og i tillegg ble enklere å ta inn igjen. Landnota på Gaunberget var en del av notbruket til blant annet Sverre Tronstad og Erling Klaussen. Bunnen utenfor Gaunberget er godt egnet til å kaste notbruk, og det var spesielt silda som ble stengt av og fanget på denne måten. Navnet Gaunberget kan ha sammenheng med «å gånnå» sild – altså gjøre opp sild uten å ta ut innmat og ister, men å la den blø ut.

Gaunberget sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo

1-3: Laibakken: Sti/passasje mellom bolighus som går mellom Bogavegen og Paradisbukta. Stien gikk opprinnelig mellom huset til Karl Klaussen (oppført i 1900) og huset Nikolai Kristiansen (Bakkeheim – oppført 1899). Navnet Laibakken viser til Nikolai. Karl Klausens hus er i 2020 Bogavegen 148, mens Nikolai Kristiansens hus blre revet på 1990-tallet og erstattet med et nytt hus som nå har adresse Bogavegen 150.

Laibakkken sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo

1-4: Visetplassen: Visetplassen var opprinnelig en husmannsplass under Egge gård med onntimsplikt. Visetplassen ble ryddet og tatt i bruk av Peter og Peternilla Viset på 1850-tallet. Peter og Peternella døde i 1904 og 1910. Etter at Peter og Peternella døde bodde Karl Olaf og Petrine Øksnes på plassen før de på 1930-tallet flyttet til Steinvika. Husene ble revet på 1930-tallet, og tømmeret i fra hus og uthus ble solgt og blant annet brukt til å bygge et naust i Paradisbukta og et uthus i Steinvika.

Visetplassen sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-5: Selvigbukta: Selvigbukta er et eldre navn på Paradisbukta. I 1895 etablerte Lars Selvig ««Selvig dampsag- og høvleri» i bukta nedenfor den innerste delen Steinvika på Egge gårds grunn. Selvigbruket bygde like før 1900-tallet moloen i Paradisbukta, og det var området mellom Selvigbruket og moloen som ble kalt Selvigbukta.

Selvigbukta (Paradisbukta) sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-6: Selvigbruket: Lars Selvig etablerte «Selvig dampsag og høvleri» – «Selvik-bruget» i 1895. Sagbruket brant i 1925, men ble gjenoppbygd. Økonomisk vanskelige tider førte til at sagbruket opphørte i 1930. I 1932 ble sagbruket kjøpt av Steinkjer trelastforretning Holan & Letnes som etablerte høvleri der. Det anlegget var i bruk til 1970.

Rester etter Selvigbruget i Paradisbukta sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-7: Stenvigen Dampsag: Stenvigen Dampsag ble etablert av O. Wærner i 1878. I 1887 ble selskapet omdannet til aksjeselskap og disponent ble John Normann. I 1903 ble selskapet solgt til Ogndalsbruket. I 1913 var A/S Meraker Bruk eiere av sagbruket. Sagbruket ble nedlagt i 1927. I 1931 kjøpte oljeselskapet Shell (formelt Norsk-Engelsk Mineralolie Aktieselskab (NEMAK) som endret navn til A/S Norske Shell i januar 1940) eiendommen/området og bygde tankanlegg på den gamle sagbrukstomta.

1-8: Bommen: Området i Steinvika som tilhørte Stenvigen Dampsag ble kalt «Bommen» – etter tømmerbommen på bruket. Det var mange oppgaver som skulle utføres ved de ulike produksjonsleddene i et sagbruk fra tømmeret var i bommen til det ble ferdige produkter.

Bommen sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-9: Katteråsplassen: Katteråsplassen var en husmannsplass med ontimsplikt hos Egge gård. Det var John og Tale Katterås som festet og ryddet plassen i 1879. De hadde to barn – sønnen Konrad og datteren Telle. Hun giftet seg med Marius Thun fra Verran og tok over plassen etter foreldrene. Telle og Marius fikk også to barn – Rolf og Paul. Paul tok over plassen etter sine foreldre og bodde i Paradisbukta fram til begynnelsen av 1980-tallet. Bygningene på Katteråsplassen ble brent ned og revet av brannvesenet under en øvelse i 1987.

Katteråsplassen sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-10: Berget: I 1944 bygde sagbruksarbeider Arvid Egge hus i Paradisbukta. Plassen kalte han Berget – fordi huset ble plassert på berget. Huset ble revet og tomta blir tilbakeført til Steinkjer kommune tidlig på 1990-tallet.

Berget sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-11: Sæssastolen: Sæssastolen er en stor bueformet stein i ei lita kløft like før spissen av Skåtangen. Steinen har fasong som en stol eller sofa, derav navnet Sæssastolen – antakeligvis forenkling av «prinsessestolen» eller «sæssen/setet».

1-12: Hollanplassen: Peter Ellingsen fra Holdesveet i Sparbu festet en plass på 10 mål jord i Steinvika i 1878. Han ble husmann med onntimeplikt på Egge gård. Da Steinkjer kommune kjøpte Egge i 1886, ble alle husmenn i Steinvika og Eggebogen fritatt for pliktarbeide, som ble forandret til årlig avgift. For Peter Ellingsens plass ble avgiften på grunnlag av dagpenger da fastsatt til kr. 42,- årlig. Dette var etter forhandlinger med kommunen, hvor man av de minst formuende husmenn foreslo at avgiften skulle beregnes etter at tillegg på dagpengene av 10 øre. Peter Ellingsens kone var fra Skjærebakken, en plass under Kjesbu i Ogndal, og hennes far var Andreas Olsen. Petter var foruten husmann også snekker.

Hollanplassen sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-13: Tangin: Forenkling av Eggebogtangen – Bogatangen – Tangin.

1-14: Eggeskogen (1): På Egge gårds grunn på grensen mot Lund var det i gamle dager to små plasser med bare et lite rom til hver. Disse plassene gikk under navnet Eggeskogen. Den mest kjente og omtalte av husmennene der var Abraham Eggeskogen. Han var i en årrekke graver og ringer ved Egge kirke. Når det var begravelse, var Abraham i særlig godt humør. Skikk og bruk var jo den gang som nå at det var med en kurv med mat fra gravølet til graverne. Det hendte ikke sjelden at det var med en halv eller hel flaske brennevin. Graverne var sterkt måteholdne og utnyttet den tildelte rasjon på en fornuftig måte. Abrahams kone var fra Trondheim og kom til Homnes som gjeter. Foruten graver og ringer var Abraham skomaker og felespellemann. Det var stadig i helgakveldene dans hos Abraham Eggeskogen. Der møttes ungdom fra Steinkjer og nabolaget. Abraham og Regina var snille folk som både gamle og unge satte stor pris på. Han var født på Ol-Monsaplassen ovenfor Gjævran. Plassen fulgte slekta og det var Abrahams barnebarn Martin med kona Ferda som sist bodde på plassen som ble revet på begynnelsen av 1980-tallet. (Opplysninger fra Axel Benum, 1945)

1-15: Eggeskogen (2): Den andre Eggeskog-plassen lå likevel siden av Eggeskogen (1) og her bodde først Andreas Pedersen som i 1832 ble gift med Martha Olsdatter Aspplass. Her bodde Jacob Eggeskogen før at Odin Abrahamsen overtok. Hans mor var enke og Jacob arbeidet på Egge hele sin tid for Eilert Rosenvinge. Det fortelles at Jacob ikke var så nøye med det han brukte til ved. Det hendte at han tok tømmerstokker. Rosenvinge sa til ham at det var ikke pent å ta slik ved, hvortil Jacob svarte at det var stygt av Rosenvinge å ta furuspik-lompen hans. Jacob Eggeskogen døde i 1906, 64 år gammel. På sine gamle dager var han på legd på Egge. Forfatteren Peter Egge var født i denne plassen. Som jeg har fortalt ovenfor så hette Peters far Olaus Egge. Eldre folk minnes at Martha Eggeskogen gikk omkring og solgte brødvarer. (Opplysninge fra: Axel Benum, 1945)

Eggeskogplass 1 og 2 sommeren 2020. Foto: Lars Lilleby Macedo.

1-16: Flathailla: Flatt område på Eggevammen mellom Egge kirke og boligfeltet i Søndre Egge. Det ble anlagt en liten idrettsplass (fotball/håndball/krokkert) med mål på det flateste området i 1960. Den popul?re stien over Eggevammen/Halla går gjennom Flathailla.

1-17: Eggermarken: Husmannsplass under Egge gård som opprinnelig ble ryddet av Anton Kristiansen (født 1841). Han var gift med Jonetta Mortinusdatter. Han ble annen gang gift med enke Ingeborg Steen, som var enke etter skipsbygger Steen i Steinvika. Hun var født i 1842 og døde 1920, og datter av Ola Hesthåggån, sønn av Ola Baardsen som brukte Lille-Svenning fra 1820 til 1856. I 2020 bruker Egge museum tomta etter Eggemarken som gårdsområde for museumet.

Egge museums benytter i 2020 plassen etter Eggemarken (til venstre i bildet). Foto: Lars Lilleby Macedo.

Rode 2: Lund, Gjævran, Lilleby og Østby

Område fra Lundelva, Lund gård, Gjævran Lilleby, Østby til Lundelva ved Østbyfossen. Området inkluderer Gjævransmarka med tilhørende utmark og husmannsplasser i trekanten Gjævran-Dalekra-Vassuannet.

2-1: Haugan: Teig mellom Lund gård og Østbyvegen.

2-2: Kalvtrøa: Trø/jordstykke mellom Lund gård og Østbyvegen.

2-3: Bjørga.

2-4: Smitrøa.

2-5: Bergan: Husmannsplass under Lund gård (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-6: Øverlia.

2-7: Nerlia.

2-8: Leiringen.

2-9: Stien: Husmannsplass under Lund gård. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-10: Olmonsaplass: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-11: Bergplassen: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-12: Aunplassen: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-13: Ner-Sveet: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-14: Sve – Midtre Sveet: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-15: Høgsveet: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her)

2-16: Bekkavoll: Husmannsplass under Gjævran. (Se mer om Husmannsplassene i Gjævranmarka her).

2-17: Fangefeltet: Visstnok fått navet etter at eier på Gjævran brukte straff-fanger til å rydde feltet. Feltet er ikke ryddet i 1866 på N. Martens «Croquis over gjævrans utmark», og heller ikke på Y. Martens «Taksasjonskart over Gjævransmarka» sommeren i 1921. Ryddingen av feltet må derfor ha skjedd etter 1921.

2-18: Jakobsveet.

2-19: Dammvold.

Ved innspill, korrigeringer og flere opplysninger ønsker Egge historielag gjerne tilbakemelding: lars@eggehistorielag.com

Etter første verdenskrig ble det gjort flere tiltak som skulle sikre at det var nok mat til mennesker og husdyr i tilfelle nye uår med lite mat eller dårlige avlinger.

Skrevet av Lars Lilleby Macedo

En av løsningene fra Staten var bygging og oppstart av potettørkerier, og i løpet av våren 1918 ble det bygget flere tørkerier rundt om på bygdene i Nord-Trøndelag. Potettørkeriet på Sundnes i Inderøy var en av de første som ble tatt i bruk og inderøyningen og ingeniør Olsen ble oppnevnt som statens konsulent for planleggingen av flere potettørkeriet i fylket. I mai 1918 ble det for alvor fart i planene om å få bygget et potettørkeri i Steinkjer. Ordfører Langhammer foreslo at styret i «Snaasen kreds av Norsk Landmandsforbund» – politisk organisasjon som hadde som mål å verne om interessene til bønder og bygder tok spørsmålet videre for å finne en løsning.

Året før hadde A/S Helge Rein By Brug lagt ned driften av dampsaga på Nordsjø Brug i Eggebogen og lokalene etter sagbruket sto tomme. Komiteen som jobbet med plassering av potettørkeriet i Steinkjer kom etter fram til at Eggebogen var et svært attraktiv område for etablering av tørkeriet. Man mente at det ville være enkelt å frakte poteten både inn og ut fra anlegget med båt, i tillegg til at det var en ganske bra veg ut til Eggebogen. I forbifarten ble det også nevnt at et slikt anlegg ville kunne sette fart i prosessen med å få Norges Statsbaner til å anlegge sidesporet ut til havna på Eggebogen.

Fra statens side var det ønskelig at alle de planlagte tørkeriene skulle være i gang allerede høsten 1918. Tørkeriene skulle startes via private initiativ, men ble lovet rause tilskuddsordninger fra staten både for å komme i gang og via en årlig godtgjørelse. Ingeniør Olsen reiste til Eggebogen for å inspirere tomta og bygningene som Steinkjer kommune ønsket å disponere, og kom fram til at han kunne både anbefale og ønske fortgang i planene. Dermed startet forhandlingene mellom Steinkjer kommune og Nordsjø Brug om en fornuftig overtagelse av brukets rettigheter og eiendommer. Formannskapet mente at det måtte forutsettes at utleie ble gjort med forbehold om åremål på 30 år i gangen som kunne reforhandles hvis kommunen fikk bruk for tomten til andre formål. I dette tilfellet ble staten leier av tomt og bygninger og forpliktet seg til å inngå en 50-årsavtale som kostet staten 100 kroner per år – men Steinkjer kommune skulle få tomten tidligere tilbake dersom det skulle vise seg at det ikke var behov for et potettørkeri 30 år framover i tid.

Den 18. november i 1918 sendte styret for «Snaasa kreds av Norsk Landmandsforbund» i Steinkjer ut invitasjon til aksjetegning for å få etablert et selskap som skal står for drift av et potettørkeri i Eggebogen. Her blir det klart at selskapets aksjekapital minimum skal være kroner 10.000 og maksimum kroner 60.000. Aksjepostene skulle fordeles på 80 eller 120 navn og aksjene kunne kjøpes for 500 kroner stykket. I utlysingen for salg av aksjepostene kommer det fram at hele anlegget og tomta har kostet kroner 40.000 og at man regner med å få i gang potettørkeriet for den nette sum av 120.000 kroner. Staten sørget for å stille halvparten av kapitalen til rådighet og ble medeier i selskapet. Staten forpliktet seg også til å kjøpe potetene av potettørkeriet til lønnsomme priser i en ubegrenset tidsperiode etter oppstart. Dette kan på mange måter virke som en lukrativ avtale. Selskapet skulle dannes med garantier fra staten i alle ledd og i tillegg var man garantert at staten ville sørge for lønnsomhet i produksjonen. Det var faktisk heller ikke nødvendig å betale inn mer enn 10 prosent av kostnadene ved kjøp av aksjepostene. I praksis betydde det at 50 kroner måtte betales når aksjen ble tegnet og det resterende måtte innbetales før en bestem dato en stykke fram i tid. Dette viser hvor prekært staten mente at det var å få startet potettørkeri på strategisk utvalgte steder. Steinkjer var nok viktig – ikke bare var havna på Eggebogen et knutepunkt for transport – men i tillegg var det veldig mange bønder i Steinkjer-området som dyrket potet. Det er også viktig å se dette i sammenheng med at staten under og like etter første verdenskrig påla mange bønder en del tvangs-dyrking av potet og korn – rett og slett for å være sikker på at det fantes nok mat for eventuelt trange og vanskelige år.

Flyfoto: Slik så det ut ved havna i Eggebogen i 1949. Potetkjelleren til høyre i bildet.

Selve kokingen av en ladning potet tok 45 minutter. Etter kokingen – som skjedde i tørkeriets andre etasje – gikk turen gjennom en luke til første etasje igjen – og videre til en beholder med mange kniver. Her ble potene most til en slags potetstappe før de ble sendt gjennom et såkalt valsetørkeapparat. I denne innretningen passerer potetstappen i flere vendinger før den tilslutt havnet i en tykkere valse som var fylt med damp fra dampmaskinen slik at det «gode» fra poteten ble liggende igjen på den varme valsen mens det som ikke var ønsket med videre i produksjonen ble liggende igjen på de andre valsene. Dette ble skrapet av valsen manuelt og kastet.
På den tykke, varme valsen ble altså godsakene liggende igjen uten både skall og defekter for øvrig. Denne potetstappen skulle ikke inneholde mer enn ni prosent vann og ble dyttet videre ned i et slags filter i enden av produksjonsmaskinen. Videre gikk stappen ned i en ny beholder som ble puttet i vann for avkjøling.
Poteten som da var avkjølt og liggende igjen i filtret var nesten som mel å regne og ble fraktet opp i tredje etasje igjen ved hjelp av en heiseinnretning. Herfra ble melet sendt nedover i systemet igjennom en sil. Etter å ha passert silen ble melet presset sammen i et rør og over i salgsklare sekker. Hver sekk hadde plass til omtrent 40 kilo potetmel og solgt til butikkene rundt om i fylket. Det ferdige produktet – potetmelet – egnet seg svært godt til bruk som potetstappe og forholdsvis greit som mel i brødbakst.

Maskineriet som sendte potetene rundt om i anlegget på Eggebogen var på 20 hestekrefter og var levert av Thunes mekaniske verksted i Kristiania. Potettørkeriet i Eggebogen ble satt i full drift sommeren 1919 og leverte store mengder potetmel de første årene, men allerede ti år senere har tydeligvis potettørkeriet utspilt sin rolle. I 1929 trengte Steinkjer kommune området på Eggebogen til andre formål og formannskapet anbefaler å utvide tomta og rive ned bygningene til A/S Stenkjær potettørkeri. Skorsteinspipa averteres for nedriving og salg – og da må vi tro at produksjonen av potetmel allerede har opphørt. Den 19. juni kaller leder av selskapets styre, Asmund Schiefloe inn til generalforsamling hvor A/S Stenkjær potettørkeris sluttregnskap skal behandles som punkt 1. De neste punktene er avtale om styrets honorar og selskapets endelige oppløsning som skal skje tredje juli. Steinkjer kommune gjør som planlagt og utvider tomta ved havna på Eggebogen. Massene som kjøres unna blir brukt til å anlegge en bedre veg fra Steinkjer til sørdelen av Steinvika. For å få til dette må Nordsjø bruks gamle lager og potettørkeriet rives. En del av planen var også at potetkjelleren fra 1919 måtte bort, men på et nærmest mystisk vis berger den unna kommunens rivelyst. Vi kan kanskje anta at den på et eller annet tidspunkt ble funnet nyttig som lager. I 1940 overdrar nemlig Steinkjer havnevesen den gamle potetkjelleren til «Gårdens administrasjon» for 1000 kroner. Det grunn til å tro at med gården menes Helge Rein By Brug og By gård. Det blir samtidig opplyst at «Gården» allerede har brukt mye penger på den gamle potetkjelleren og nå ønsker å ruste den opp og bruke den som lagerhus.

På denne måten blir statens potetkjeller med over i den store forandringens tid, berget krigens herjinger og gjør enda god nytte for seg om lager for Egge museum.

PS! Den gamle dampkjelen som hadde tilhørt Nordsjø Brug og sørget for kokingen av potetene ble solgt til Sundnes Brænderi på Inderøy etter at potettørkingen på Eggebogen opphørte.

Kamuflert: Potettørkeriet ble tatt i bruk i 1918. Slik ser bygningen ut 100 år senere.

Jutulen i Steinkjer var Nord-Trøndelags første internasjonale storbakke. I NM i 1949 vant Torbjørn Falkanger med selveste kong Håkon og prins Olav på plass sammen med 20.000 elleville tilskuere.

Skrevet av Lars Lilleby Macedo. Alle fotoene fra Jutulen er utlånt av Anne Sofie Schult-Jessen.

Da Norges Skiforbund i 1946 ga Steinkjer Skiklubb den ære å arrangere NM i 1949, var egentlig det aller meste allerede lagt til rette gjennom gode skiløyper. Men en ting manglet i Steinkjer: En moderne storbakke som tilfredsstilte kravene om hopp ned mot 80 meter. Gamle og gode Svedjan var rett og slett for liten.

I første omgang ønsket man en storbakke i Oftenåsen, men diskusjonen ble fort dreiet i retning til at det var Jutulen mellom Øver-Lø og Stigem som måtte utbedres til oppgaven.

Bilder fra NM-søndagen i 1949:

Internasjonal storbakke

I samarbeid med Norges Skiforbunds bakkekonsulenter utarbeidet Arthur Malmo en ny plan for utbygging av Jutulen til 70-metersbakke. Den ble umiddelbart anbefalt av Norges Skiforbund og ble godkjent av det Internasjonale Skiforbundets (FIS) med sertifikat for internasjonale renn.

For første gang i historien skulle et landsomfattende skimesterskap gjennomføres i Nord-Trøndelag. Det var en ærefull – men også ansvarsfull oppgave.

Steinkjer skiklubb hadde fått NM, noe som krevde full innsats av hele byen under de rådende forhold. Det er sagt at de som ikke opplevde Steinkjer i de første etterkrigsårene vil ha svært vanskelig for å forestille seg hvor dårlig det egentlig lå til rette for et så krevende arrangement som et NM på ski var.

«Det var som et eventyr»

Etter en snøfattig vinter begynte det å snø i Steinkjer like før NM skulle starte, og når den prestisjetunge avslutningen i storbakken skulle finne sted søndag den 27. februar 1949, lå Jutulen klar i all sin prakt.

«Det panorama som rulles opp fra tribunene i Jutulen kan sikkert ikke mange bakker i landet oppvise maken til. Og når skimesterskapets gjester reiser hjem hver til sitt vil de huske Steinkjer, ikke bare for pågangsmotet og offerviljen som er kommet til uttrykk på så mange måter, men også for omgivelsene», skrev landets største avis, Aftenposten, etter rennet.

«Det var som en drøm», mente Nord-Trøndelag og Inntrønderen. Hovedkomiteens leder, Arthur Malmo falt over i lyriske vendinger når han skulle forklare NM-søndagen i Jutulen: 

«Søndagen opprant med sol fra klar himmel og Jutulen lå der skinnende hvit etter forrige dags snøfall. Granskogen rundt sto som kledd til fest. Det var et eventyr, og det ble en festdag av de sjeldne. Tusener og atter tusener av tilreisende dro til Jutulen denne herlige vinterdagen, glade og forventningsfulle ansikter møtte enn overalt. Da klokken nærmet seg, og de kongelige hadde innfunnet sine plasser på tribunen, var det samlet 15.000 til 16.000 tilskuere i bakken. Et imponerende syn på våre breddegrader»

Publikumsrekord

I hovedstadsavisene ble tilskuerantallet sagt å være over 20.000. Uansett om det var 16.000 eller 20.000 tilskuere i Jutulen denne dagen er hopprennet fortsatt det idrettsarrangementet i Nord-Trøndelag som har trukket flest tilskuere.

Kong Håkon og prins Olav var på plass. Kongen var ankommet Steinkjer dagen før, og var med på sportsgudstjeneste i Egge kirke før han ble kjørt til Jutulen gjennom byen og skogen fram til skibakken. Da kongen og prinsen hadde inntatt sine plasser på den spesielle kongetribunen, som var prydet med rødt tøy, kongeinitialer og Steinkjer Skiklubbs merke, ble kongesangen og fedrelandssangen fremført med den største ærbødighet.

Ungdomskorpset spilte Hilda Hjeldes nykomponerte «Jutulmars», og hopprennet var i gang …

---

Fakta om Jutulen:

• Bakken lå ved gården Øver-Lø, sør for Steinkjer sentrum.

• Byggingen av bakken begynte i 1936, men Jutulen ble ikke åpnet før i 1940.

• K-punkt var 60 meter.

• Bakkerekord: 73 meter (Torbjørn Falkanger, 1949)

• Torbjørn Falkanger vant NM-rennet i 1949 foran Sverre Kronvold og Arnfinn Bergmann.

• Det siste rennet ble avhold 9. februar i 1958.

• Jutulen ble revet i 1963.

Mer om Jutulen:

• Steinkjerarkivet: https://www.steinkjerleksikonet.no/jutulen

• Skihopper Asbjørn Reitlo forteller om opplevelser fra Jutulen: https://www.t-a.no/jutulen/v/5-116-1169145

• Bilder fra Jutulen før NM i 1949. Foto Martin Knoph: https://digitaltmuseum.no/search/?aq=owner%3A%22LE%22&q=jutulen